Intercultural Cape Verde

For øyeblikket sitter jeg på skolen og leser gjennom og retter, sjekker kildehenvisninger og fyller inn på intet mindre enn to eksamener. Begge eksamenene skal leveres inn i morgen og jeg kan vel si at jeg er rimelig lei. Den ene eksamenen er hjemmeeksamen i Organizational communication hvor jeg skriver om hvordan man kan løse konflikter i interkulturelle bedrifter. Denne er individuell. Den andre er en gruppeoppgave som teller 50 prosent i fage Special Interest Tourism. Vi har skrevet om kiting på Kapp Verde. Utenom at jeg har fått lov å drømme meg bort til lange hvite urørte strender, så føler jeg vel ikke at det har komt så veldig mye godt ut av oppgaven, men nå nærmer det seg iallefall sluten på begge. Jeg lurer egentlig litt på hvorfor det er så utrolig kjedelig å jobbe med eksamensoppgaver og/eller forberedelser!?

Ellers ser jeg meg fornøyd med at krøllene fra i går fremdeles lager litt bølger i håret mitt i dag...Hurra :)

Oh yeah baby

They are ba-ack :) Hurra hurra. Det e ein glede i hjarte og sjel. Selv om jeg kanskje syns sangen er litt tilbake til 90-tallet og kanskje ikke det beste Backstreet Boys har lirt av seg de siste årene, er det en glede at de er tilbake :) Jeg gleder meg til konsert 5 desember.

Pink Ribbon

Nå går vi inn i rosa sløyfe tider. Rosa sløyfe er en kampanje som skal opplyse om og støtte forskning på brystkreft. Vi selger for tiden rosa sløyfer og rosa reflekser på jobb for å samle penger til denne gode saken. For 30 eller 40 kroner kan du være med å støtte. Det er vel ikke så mye for å hjelpe forskning på en sykdom som rammer 1 av 10 kvinner i Norge!? Så neste gang dere kommer over en rosa sløyfe (enten på Lindex, eller en annen plass) foreslår jeg at dere slår til :) (På Lindex går dessuten 10 % av prisen på en bh til brystkreftsaken, og så har vi en egen Emma Wiklund kolleksjon som er spesielt designet for denne kampanjen...så vet dere det:))

you and me and our blog makes three

Det har skjedd...meg og Roman har tatt et nytt steg i forholdet og starta fellesblog...ohhh, major step..;) Du kan lese bloggen vår her...

En hyllest til Lynet

Det er trist men det er sant. Helenes trofaste følgesvenn gjennom nesten to år og alles venn i nøden når bussen bestemte seg for å ikke stille opp på avtalt tid, er gått av med pensjon, dømt til døden, rett og slett ikke kjørbar lengre. En vinterdag i januar 2008 var en lykkelig dag. Helene, som skulle begynne å jobbe i Nyvoll barnehage på fulltid fant ut at hun trengte en bil. Å stå opp en time tidligere enn nødvendig for å ta buss som ikke korresponderte med buss nummer 2 sammen med masse morgengretne mennesker holdt hun seg nemlig for god for ;). Nettside opp og nettside ned ble grundig sjekket etter en bil som ikke var for dyr og ikke var for shabby og som ikke var en delebil. Det tok noen dager, men en dag var annonsen der, som sendt fra oven. En burgunderrød 96 modell Skoda Felicia med CD-spiller og sentrallås, var til salgs for den nette sum av 12000 spenn hos en bonde på Nærbø. Helene tok med seg to bileksperter (La oss kalle dem Elisa Beate og Monica) for å sjekke ut om dette var for godt til å være sant. Bilen ble prøvd, sjekket, godkjent og kjøpt, selv om det viste seg at CD-spilleren ikke virket og sentrallåsen var selvlagd. Lite visste vi da at dette 4-hjuls vidunderet bare skulle være en del av livet vårt i 1 og et halv år. Men hvilket godt halvannet år det har vært. Lynet har kjørt Helene med venner både hit og dit og til alle kanter. Helt til Tønsberg og tilbake faktisk. Og hvis gamle damer sto å ventet på bussen, ja da trykket Helene på bremsepedalen og kjørte dem hjem i superbilen. Men så en dag i juli, på vei til Lista, sa det dunk. En del av bilen hadde falt av/knukket/blitt ødelagt, historien kan jeg faktisk veldig dårlig. Det så ikke lovende ut for Feliciaen, selv om håpet levde i både Helene, Trond og alle andre som har hatt glede av denne fantastiske bilen. Men dødsdommen var et faktum. Det er trist, men det er sant, Helenes trofaste følgesvenn de siste årene er død. Heldigvis lever den videre som delebil, og kan kanskje glede noen andre med deler av seg selv. Lykke til på reisen på de eviglange motorveier.

(Nei, dette er ikke Lynet, den orginale, men den finnes det faktisk ikke bilde av, så det ble med denne kopien som er ganske så lik, bare ikke samme registreringsskiltene)

Monica Reindal syns folk kan vær litt greie...

På tirsdag hadde Roman bursdag, og jeg har en stund vært på jakt etter den perfekte gaven. Og den er ikke så lett å finne når man på spørsmål om hva han ønsker seg, bare får som svar at han vet ikke. Men plutselig en dag takket, være min venninne Elisa (som kjente noen som kanskje hadde ekstra billetter) fikk jeg den glimrende ideen om å få tak i billetter til Coldplay. Konserten var jo i utgangspunktet utsolgt, men det er da ikke noe problem da det finnes flust av folk som selger billettene sine på Finn av ulike grunner. Det jeg tenkte skulle bli en grei sak, utviklet seg til et ork. Da det ikke er lov med svartebørs på Finn, fikk jeg meg endel overraskalser da jeg fikk svar på mail om at jeg var interessert i billettene. Jeg begynte å lure på om jeg var villig til å betale 2000 kroner for en billett, eller om jeg bare skulle finne andre gaveideer, da det begynte å dukke opp noen greie altenativer på finn. Det var spesielt 2 stykker jeg øynet håp hos. En hadde fått billetter i gave, men noe hadde kommet i veien og en hadde bare ikke mulighet til å dra og virket villig til å selge billettene sine for en rimelig pris. Det som ødela for frk. Reindal nå var alle de som satt på berg av penger å tilbydde disse for en billett det jeg kunne betale for begge tilsammen. Og selv om jeg skrev en hyggelig mail til begge og forklart situasjonen og hvor glad vedkommene kom til å bli for et par billetter, valgte de gleden av litt ekstra lommepenger istedet for gleden av å glede andre...Den største gleden man kan ha er tydeligvis ikke å gjøre andre glad, men å gjøre seg selv glad. Stakkars Roman fikk et italiensk-kurs på minnepenn til bursdagen og på onsdag går jeg på jobb å tenker på at jeg kunne vært en helt annen plass med den beste jeg vet, som hadde vært veldig glad.

Ready, steady, translate

Takket være min søster, bloggeren, fant jeg denne artige saken. Google translate. Den er ikke nødvendigvis lagt til fordi jeg tror det er et stort behov for oversettelse av bloggen min, men fordi det til tider kan være ustyrtelig morsomt å oversette tekstene dine til engelsk med dette fantastiske hjelpemiddelet. Det er litt så som så med hele oversettelsen, men det er jo det som gjør det så morsomt. Dessuten er jeg spent på hvordan den klarer å oversette dialekten min...enjoy